Sidebar

Synspunkter på arkivmeldingen

Arne Skivenes, Bergen Byarkiv.


Them that's got shall get.
Them that's not shall lose.
So the Bible said and it still is news.

Mama may have,
Papa may have.
But God bless the child that's got his own.
That's got his own.
(Billie Holiday)

Redaksjonen i Arkheion har bedt meg skrive om arkivmeldingen: ”Et synspunkt sett fra kommunal sektor, gjerne med framtidsutsikter og konsekvenser for kommunesektoren osv, ”
Det viste seg å være et tiltak. Hva er det egentlig å si om denne meldingen som ikke har vært sagt før? Fortjener den mer trykksverte?

Det viste seg å være et tiltak. Hva er det egentlig å si om denne meldingen som ikke har vært sagt før? Fortjener den mer trykksverte?

Opp som en løve, ned som en skinnfell. Opp som en hjort, ned som en lort. Berget som fødte en mus. Klisjeene og munnhellene står i kø når jeg tenker på dette. Men det er Billie Holiday som får sette tittelen denne gang.

Jo mer den synker inn, jo mindre fremstår Stortingsmeldingen om arkiv som noe en bør bruke tid på. Den sier stort sett gamle saker nok en gang.

Det er fire ting om si om meldingen.

For det første å kommentere at det er en stortingsmelding, det er ikke en utredning. Det vil si at det er regjeringens politikk som skal komme til uttrykk, det er ikke i utgangspunktet ny og spennende kunnskap og visjoner som står i sentrum. (At det ikke nødvendigvis er en motsetning mellom dette er regjeringens digitaliseringsmelding et eksempel på). Men arkivmeldingen er ikke laget for å pløye ny mark på arkivfeltet. Da hadde den vært laget for mange år siden. Den er laget for å rette opp bildet etter Riksrevisjonens hudflettende rapport. Bildet av Arkivverket må justeres. Minst mulig anstrengelse for å oppnå et minimum av synlighet. ’Nå har vi gjort vårt.’ NPM er tilfredsstilt. Men vi hadde trengt en NOU, som så på dette med nye briller.

For det andre må vi bemerke at virkelighetsforståelsen er like dårlig og trang som den pleier å være. Verden sett fra Sognsvann. Men i denne settingen er dette verre en det pleier å være, både fordi nettopp denne skjevheten ble påpekt av Riksrevisjonen og fordi meldingens forfattere selv hevder i innledningen at dette er første gang arkivmiljøet utenfor arkivverket er skildret i sin bredde og har fått delta. Hallo ?! Norsk Arkivråd og LLP har sagt det som trengs å sies om dette, og vi andre kan bare gi vår tilslutning.

For det tredje er det pinlig hvor lite fremoverrettet meldingen er. Tiltakene er få og lite innovative. Det er lite metodeutvikling, lite insitamenter. De går stort sett ut på å presisere at Arkivverket må drive mer tilsyn og mer kontroll. I en situasjon der 22.juli-kommisjonen påpeker svakhetene ved New Public Management i offentlig forvaltning – noe Enger-utvalget også gjør – er det påfallende at arkivmeldingen foreskriver mer av samme medisin. (Og Riksarkivarens nye spørreundersøkelse til kommunene har 76 spørsmål, der svært mange er umulig å besvare i aggregert form.)

For det fjerde har planen flere skadelige eller tvilsomme elementer:

• Viktigst av disse er fjerningen av økonomisk støtte til privatarkivarbeid som ikke drives av museer. (Det skal innrømmes at det kan tenkes andre tolkninger av dette punktet, men Kulturdepartementets påfallende mangel på klare svar om dette på Museumsnytt sine spørsmål er ikke egnet til å berolige.) Det var ikke mye, og det skal tas fra oss.

• Et annet er behandlingen av forholdet mellom Riksarkivaren og Kulturrådet. Den strippingen av arkivoppgaver fra Kulturrådet som det legges opp til fjerner også A-en fra ABM-perspektivet. B-en forsvant som kjent ved nedleggingen av ABM-utvikling. ABM-perspektivet som ledd i statlig kulturpolitikk er dødt. (Det har det forresten vært en stund. Da jeg satt i styret for ABM-utvikling, kom det ingen departementale føringer som ikke var rent sektororienterte.) Nå er ikke jeg sikker på at dette nødvendigvis er en dårlig ting. For meg har ABM-perspektivet aldri vært entydig positivt. Grunnen til at jeg nevner dette her, er at det kan virke som om privatarkivarbeidet i museene blir igjen i Kulturrådet som et ledd i å sukre pillen. Det er i tilfelle en konsesjon som jeg er redd for vil få skadevirkninger. Selv museumsfolk er bekymret over dette.

• Et tredje er at planen ubekymret tar stilling for en politikk for digitalisering for kassasjon av originalmaterialet. Dette er en diskusjon som pågår i ulike deler av det internasjonale fagmiljøet, og det er etter min mening reist viktige betenkeligheter mot en slik politikk. En av dem er at det undergraver respekten for originalen om en tillater at et bilde av den skal kunne ta dens plass. At dette er et omstridt spørsmål blir ikke nevnt i dokumentet, konklusjonen blir enkelt og greitt presentert, slik er det. Slik må det være. Det er i pakt med de verste tradisjonene i norsk statlig arkivpolitikk: Å late som om andre posisjoner ikke finnes.

• Det kunne vært nevnt flere.

Arkivmeldingen mangler:

-   En skikkelig gjennomgang av arkivlandskapet med en oppsummering av hva det kommunale arkivmiljøet har bidratt med
-   En klar oppsummering av dagens utfordringer
-   Et dristig blikk mot fremtiden
-   Av utfordringer som burde vært adressert i meldingen kan vi nevne:

• Overgangen fra det papirbaserte til det digitale. All vesentlig arkivdanning skjer i dag digitalt. Skal vi fremdeles vente 25 år før dagens papirarkiver skal avleveres? Hvilke tilstand vil de da være i? Bergen kommune har vedtatt å overføre alle papirarkiver til byarkivet i løpet av en ti-års periode. Det er å ta utfordringen. Stortingsmeldingen stikker hodet i sanden på dette punktet.

• Papiret i det papirløse samfunn. Hva skjer med papirarkivene våre på sikt etter hvert som all arkivdanning foregår elektronisk, og papir blir noe eksotisk og sært. Vil våre politikere fremdeles bruke penger på noe de ikke ser?

• Lagring i ’skyen’. Den ukontrollerte utviklingen på dette feltet er foruroligende. Foto-Knutsens konkurs som etterlot 550 millioner foto i en skybasert lagringsordning er en indikasjon. Hvor mye av offentlig informasjon er lagret i ’skyen’ under betingelser ingen arkivinstans har kontroll på?

• Jeg hadde ventet å finne en behandling av hamskiftet i den private arkivdanningen, spesielt mht organisasjoner. Hvor lenge vil de tradisjonelle foreningsarkivene eksistere? Vi ser at den organiserte virksomheten er på vei over i andre organisatoriske uttrykk med helt andre dokumentasjonsplattformer. Facebook-grupper, flashmobs, blogger, ulike nettsamfunn, situasjonsbestemete nettsteder som f.eks oppstår etter 22/7 og lignende hendelser. Vi er på vei over i det den amerikanske arkivaren Jamie Schleser kaller «the unintentional digital archive». Hvilken betydning har disse, og hvordan skal denne aktiviteten dokumenteres for ettertiden? En stortingsmelding om arkiv burde drøfte slike spørsmål. Facebook er riktignok nevnt, men i andresammenhenger og helt uproblematisert mht eierskap og lagring, for eksempel

• Massedata, Big Data, Data Mining etc er felter som burde oppta norske arkivarer etter hvert. Hvordan skal vi kunne presentere våre data på en slik måte at de er fleksibelt anvendelige for ulike brukertyper?

• Jeg hadde også ventet å finne en drøfting av forholdet mellom personvern og arkivplikt. Både generelt og med spesiell fokus på medarbeideres epostkasser i offentlig virksomhet. Vi har avfunnet oss med en situasjon fra den omvendte verden. Sikring av den dokumentasjon som de siste 15 årene i større og større grad har foregått med epost, utenfor journalsystemer og fagsystemer kan trolig kun løses gjennom en massiv høsting av all ikke-personlig epost fra saksbehandlernes epostkasser. Det er ikke økonomi, teknologi eller fagkunnskap som hindrer oss, det er personvernlovgivningen.

• Jeg hadde også ventet at når regjeringen skal sende ut en stortingsmelding om arkiv, så ville den sammenholde dette temaet med det som den har tatt opp i sin digitaliseringsmelding. Store synergieffekter kan påregnes her, om man er bevisst, og har en vid nok horisont.

• En behandling av de spesielle arkivutfordringene som storbyene har, ville også vært naturlig. Arkivpresset på storbyene er betydelig, og annerledes enn i lokalsamfunn for øvrig. En diskusjon av et eget ‘storbytillegg’ for arkivinstitusjoner i de største byene ville ikke vært unaturlig.

Stortingsmeldingen om arkiv har svært store mangler. Jeg har bare nevnt noen få her. Andre kommentatorer har nevnt andre alvorlige sider. Jeg har ikke truffet på en person som sier vi har fått en god stortingsmelding som bringer arbeidet fremover. Hadde jeg vært stortingspolitiker, hadde jeg foreslått å sende planen i retur til departementet med en mangelliste som skulle følges opp. Men slikt gjør man vel ikke, og det gjøres nok ikke heller.

Hvor leder dette oss hen? Hva med konsekvenser og fremtidsutsikter for kommunesektoren?

Det første å bemerke er at Riksarkivet i kjølvannet av meldingen har tatt initiativ til en ny økt med samarbeid med kommunal sektor. Det er klokt, for misnøyen er stor. Det er et positivt utspill, og jeg vil tro at de kommunale arkivinstitusjonene vil gjøre det beste ut av dette. Men en god del av tabbekvoten er brukt opp.

Samtidig er meldingen i seg selv et signal om ’business as usual’. Det kan komme gode ting ut av samarbeid med Arkivverket og andre, men når det kommer til stykket har vi ikke andre enn oss selv å stole på. De kommunale arkivinstitusjonene har skapt et nytt stykke arkivnorge de siste 30 årene. Vi er flere enn de statlige arkivarene. Vi har sammenlignbare samlinger. Vi har etablert våre egne faglige tradisjoner og plattformer, flere av dem er blitt vanlig standard. Vi har flyttet faglige merkesteiner. Vi har utviklet faget. Vi har iverksatt kompetanseheving og kvalitetsheving som er lagt merke til. I stortingsmeldingen blir kvalitetshevingen i kommunal sektor forklart med øket statlig veiledning og inspeksjon. Hallo? Hvilken planet er vi på? Ikke nok med at meldingen unnlater å fortelle om de fremskritt som er gjort (noen ganger i opposisjon), så skal også staten ta æren av dem? Vi vet hva vi har gjort, og vi vet at dette er vårt verk og ingen andres.

Stortingsmeldingen forteller oss at vi ikke kan vente oss noe fra staten. Ikke denne gangen heller. Den forteller oss at Arkivverket er veldig bra og skal bli enda bedre. Den forteller oss at vi må fortsette å gjøre ting selv, på vår egen måte. Det har vi alltid gjort, og det er det som har brakt oss fremover.

Bli ikke overrasket om det nasjonale gjennombruddet på flere av de utfordringsfeltene jeg nevnt over kommer i kommunal sektor.

Det lages nå regionale kulturplaner, der arkiv er definert som viktig sektor, for eksempel i Hordaland. Dette er løfterikt.

Ja, vi skal ta imot Riksarkivarens invitasjon til samarbeid om strategi, men vi må ikke glemme at vår fremgang avhenger av oss selv.

Them that's got shall get
Them that's not shall lose
So the Bible said and it still is news

Mama may have,
Papa may have
But God bless the child that's got his own
That's got his own
(Billie Holiday)

Arkivverket får mer, og de magre støtteordningene våre tas bort. Arkivmeldingen sier det nok en gang. I kommunal sektor er vi vant til å være (det ofte oversette) barnet. Men vi har vårt eget. God bless.



Se eldre artikler...