Sidebar

Foregangskvinnen Elisabeth Edland (1869 – 1901)

Øystein Jonassen, IKA Rogaland. 

Kvinners stemmerett har blitt markert i 2013, og flere foregangskvinner har i den forbindelse på nytt blitt trukket frem i lyset. Elisabeth Edland er en av dem. I arkivet fra Rennesøy kommune har vi noen arkivstykker som inneholder dokumentasjon om hennes liv.

Elisabeth Edland ble født på Voll, Mosterøy 16.april 1869. Hun vokste opp i et samfunnsengasjert hjem. Faren var ordfører, og da Elisabeth var 16 år oppfordret han henne til å søke på en stilling som hjelpelærerinne i Kloster og Vaula skolekrets. Fra 1885 til 1892 var hun lærerinne, og underveis tok hun kurs på amtsskolen i Ryfylke (1884) og lærerkurs ved Christopher Bruuns folkehøyskole Vonheim (1891 og 1893). Full lærerutdanning ble det aldri. Istedenfor engasjerte hun seg på andre felt, bl.a. avholdssaken, målsaken og kvinnesaken.

I 1886 ble det stiftet totalavholdsforening på Mosterøy. Edland ble medlem og engasjerte seg helt til det siste. IKA Rogaland fikk ved avlevering i 2012 inn møteboken (1887-1934) fra denne foreningen. Den er dessverre et eksempel på hva som kan skje med en protokoll om den havner i «feil hender». Alle møtereferatene fra 1886 er av en eller annen grunn klippet ut. Mange av referatene og medlemsfortegnelsene fra 1887-1895 må sannsynligvis anses som tapt. Protokollen har nemlig blitt brukt som utklippsbok. Bilder og artikler fra ukeblader og aviser fra 60 og 70-tallet er limt rett over sidene. Ut fra de referatene som er tilgjengelige kan en likevel få et visst inntrykk av hennes virke og taler i foreningen. 6. januar 1901 var f.eks. utgangspunktet en fortelling om en maler som malte det vakreste han visste. Et lite barn. Senere i livet skulle han male det styggeste, og malte så en mann i rennesteinen. Til sin forbauselse oppdaget maleren at begge maleriene hadde samme modell. På grunnlag av dette holdt Edland en tale til fremmøtte ungdommer og «viste hvor forferdelig drikken kunde ødelægge et menneske».

Siste tale holdt hun 2.juni 1901. Den handlet «om afholdsarbeidet, dets frugter og dets modgange». Det finnes historier om begge deler. I privatarkivet PA 9 Kristian Finnesand ligger det en mappe med dokumenter, hefter og fotografier som forteller litt om hennes liv. Her er det bl.a. et eksemplar av «Menneskevennen – organ for Det norske totalavholdsselskap nr.2,1969». I den refereres det til et intervju fra «Årbok for Gudbrandsdalen 1961» der en mann ved navn Jo forteller at «det heldt på å gå reint på røysa med meg ei tid. Eg heldt på å bli reine udyret, eit ofryskje tå dei verste. Det var det at eg fekk smaken på svartflaska, at eg vart ein slave beint fram…Eg kunne radt bli liggjande att i vegveita, medan Blakken rusla frå meg». Så kom en plakat på krambuveggen i Vågåmo. «Det skulde kome eit kvinnfolk og tale til kvinnfolk! Slikt hadde aldri hendt før…Sume ville gå fordi dei var nyfikne, og sume ville gå på jævelskap, for å laga bråk og leven. Eg var helst av dei siste, er eg redd». Så skjer det: «Ho hadde ikkje tala lenge, før det var knett-stilt. Ho tala så vakkert landsmål med ein klang så fin og inderleg at eg aldri har høyrt makan». Talen gikk rett i hjerte på Jo: « tårane kom tiplande, rann ned i skjegget. Eg vart skamfull, strauk dei bort, men det kom fleire. Eg glytte til sides, om nokon skulle leggje merke til meg. Men då såg eg det blenkte tårer i fleire augo».

Jo meldte seg inn i Losje Riddarspranget.  Det var ikke alle som likte at en kvinne stod på talerstolen. I Bjerkreim var det visstnok en klokker som nektet henne å bruke skolehuset fordi hun var kvinne. En gjennomgang i møteprotokoller fra Bjerkreim formannskap og skolestyret bekrefter at emnet om kvinners talerett ble diskutert. I forhandlingsbok for tilsynsutvalget til Bjerkreim og Hytland skolekretser, møte 2.januar 1891, ønsket flertallet ikke engang « paatage sig Rengjørelse og Opvarming af skolelokalet, naar det skulde bruges til Totalmøder, men de var derimod villige til at gjøre dette, naar Skolehuset blev benyttet til religiøse Møder. Ligeledes udtalte og stemte de Mødende med Undtagelse af 3, for, at Skolehuset ikke burde aabnes for Kvinder til Offentlig Foredrag for voksne Mænd».
Her kan en spørre seg om en del innbyggere ikke bare var imot kvinnelige talere, men også totalavholdsforeninger. Meninger var imidlertid i endring. I 1894 foretok herredstyret og skolestyret bestemmelser om at skolehuset skulle holdes åpent for møter holdt av både kvinner og menn. I skolestyret presiserte en at taler skulle være godkjent av stedets prest, eller i enkelte tilfeller av formannen i tilsynsutvalget i kretsen hvor møtet ble holdt. Videre måttet vedkommende tilhøre statskirken eller stå i misjonens tjeneste.

I Edlands tilfelle sa presten ja. Da saken senere kom opp i skolestyret kalte klokkeren henne «et forvorpent fruentimmer» fordi hun opptrådte offentlig. Det sies at klokkeren gikk så langt at han flyttet ned en gutt i klassen fordi han hadde vært på møtet hennes. Dessverre har det ikke vært mulig å finne dokumentasjon hos IKA Rogaland som kan verifisere eller utdype denne historien.
Historien fra Bjerkreim har bl.a. stått på trykk i «Mors julenummer» fra desember 1982, utgitt av organisasjonen Det hvite bånd. Magasinet er en del av privatarkivet, og i artikkelen står det også om hennes iver for kvinnesaken: « …ho tok brodden av fordomane mot kvinnerørsla utover bygdene og snudde folkemeininga med den måten ho la fram spørsmålet på ut frå sitt kristne livssyn. Kvinnene hadde noe å tilføre samfunnet og burde bli inkludert i styre og stell, mente Edland og utdypet det slik:»…kvinna må vera med og byggja den store heimen likesåvel som den vesle, dersom barnet sin veg skal vera jamna og heimen verta den fagre avspegling av Himmelens stjerner».

Da Edland døde av blindtarmsbetennelse under en foredragsturne 7.desember 1901 skrev kvinnesaksaktivist og politiker Gina Korg i «Nylænde»: «Afholdssagen ofret hun det meste sit livs arbeide, men kvindesagsarbeidet stod også hendes hjerte nær. Frk. Edland var vist en av de bedste patrioter Norge eied, paa mange maader viste hun det, saaledes foranstaltede hun store træplantinger ude på Mosterø, planted selv det meste».

Krog henviser i siste setning til skogplantingen Edland foretok sammen med naboer på Mosterøy. Tusenvis av planter ble satt ut, noe som har vært synlig opp til vår tid. En annen påminnelse om hennes liv er den 8 meter høye bautasteinen ved Askje kirke. «Landet rundt var folk med og reiste denne bautastein» står det i inskripsjonen. I 1909 opprettet landsstyret for Det norske totalavholdsselskap et legat i hennes navn. Pengene skulle gå til vedlikehold av bautaen og til utdannelse av unge jenter eller gutter i Mosterøys sogn. Arkiv fra dette legatet, det meste regnskap fra 1912-1986, ble avlevert til IKA Rogaland i 2012.
Se eldre artikler...